Karin Hox

Karin Hox som Miriam i teaterstykket Sus i Sassafrasen (1967) (14666663264).jpg
Författare/Upphovsman: Municipal Archives of Trondheim from Trondheim, Norway, Licens: CC BY 2.0

Format: 120 mm sort/hvitt negativ Dato / Date: 1967 Fotograf / Photographer: Eirik Sundvor (1902 - 1992) Sted / Place: Den Nationale Scene, Bergen

Wikipedia: Karin Hox (f. 1936)

Wikipedia: Western (genre)

Eier / Owner Institution: Trondheim byarkiv, The Municipal Archives of Trondheim Arkivreferanse / Archive reference: Tor.H43.B78.F14661

Stavanger Aftenblad 23 September 1967:

DNS skyter fra hoften - litt ved siden

Av Thomas Breivik

«Sus i sassafrasen» kammer-western av Rene de Obaldia Oversettelse Hans Heiberg Dekorasjon og kostymer Per Lekang Instruksjon Kirsten Sørlie

«Vårt yrkes metier er å få suksess», skrev den kjente franske skuespiller og teatermann Louis Jouvet. Hva er suksess? Å appellere til publikum med det man tror det vil ha, og bli honorert med latter og applaus? I så fall var Den Nationale Scenes premiere på René de Obaldias kammer-western «Sus i sussafrasen» en suksess. Men hvis man med suksess mener kunstnerisk å ta vare på dramatikerens mange intensjoner og nyanser, er der all grunn til å stille et spørsmåltegn etter ordet suksess.

René de Obaldias lille skuespill var en kjempesuksess i Paris med Michel Simon i hovedrollen som pioneren John-Emery Rockefeller. Teaterkorrespondenter skrev muntre og glade beretninger til sine aviser. Det er klart at en slik lekkerbisken må være fristende for mer enn en teatersjef. Men full treff har skuespillet ikke fått utenfor Paris.

Tyskerne stilte seg meget reservert til det, og det var en betinget «suksess» på Det Norske Teater i Oslo. Etter det jeg vet er det bare i Odense at det virkelig er blitt en publikumstreffer under tittelen «Lille Plettskudd».

Kammer-western kaller René de Obaldia dramaet. Det er grov parodi på vår barndoms western-helter. Stykket faller godt i tråd med den anti-amerikanske stemning de Gaulle har skapt i sitt Frankrike, ironien over den unge, framfusende og lett ukultiverte nasjonen på andre siden av Atlanterhavet. Men samtidig er det noe mer i skuespillet, en slags røff, naiv poesi, en omgang med de store ord og følelser som ikke bare er latterlig, men også rørende.

Den franske tittel er da også langt mer poetisk, «Du vent dans les branches de sassafras», ikke bare fordi det er fremmedklingende låter det bedre enn den norske.

På mange måter kan René de Obaldias western-spøk minne om studenter-spex. Her opereres med anakronismer, stilbrudd, halve og hele grovheter, og ikke å forglemme en porsjon blasfemi, alle de elementer som hører til folkelig underholdning. Kirsten Sørlie er en fiks og dyktig instruktør med utpreget sans for det burleske og barokke, hun tar vel vare på alle komiske poenger. Replikkene smeller like kraftig som løsskuddene, og der er i så måte ikke spart verken på løskrutt eller spilleglede hos skuespillerne. Teksten har muligheter i seg til en komedie, i DNS' versjon er det blitt en munter farse.

Dette er teatersjef Knut Thomassens presentasjonsforestilling i en nyoppusset teatersalong. Jeg kan forstå at han falt for fristelsen å spille «Sus i sassafrasen», men ikke at han valgte den som sin første forestilling. Kanskje han har ventet seg å få honorert andre sider av skuespillet enn de folk-folklige, i så måte ble han like skuffet som undertegnede.

• * *

Å referere handlingen ville være forgjeves, alle vår ungdoms western-filmer og indianerfortellinger er her presentert i konsentrat.

Pioneren John-Emery Rockefeller er stamfar og råemne til en storkapitalistisk slekt. Han har et røft og naivt forhold til Vårherre, når han, John-Emery, gjør sin plikt, er det sannelig Vårherres forpliktelse også å ta vare på ham og hans slekt. Denne naive og gigantiske dimensjon tok ikke Svend von Düring vare på, hva enten det skyldes instruksjon eller rolleopplegg skal være usagt. Men det røffe og sentimentale kom vel til uttrykk, det var en skikkelse med mange fine utpenslede komiske detaljer.

Anna Gullestad var, som pionerkonen, etter min mening nærmest det jeg forsto med skuespillet.

Lothar Lindtner hadde skapt en herlig komisk og samtidig menneskelig figur av den forfylte dr. Butler. Det var atter en seier for en skuespiller som er i rik utvikling.

Karin Hox spilte den edle hore Miram, også kalt lille frøken Blink på grunn av sin skyteferdighet. Hun var frodig og deilig, en del av den ville vesten på godt og ondt. Men det som sikkert i den franske original har vært utrolig morsomt, da hun beretter om byens ødeleggelse i den store stil — sikkert med de franske klassikere som forbilde og med de nødvendige stilbrudd, ble ikke det store nummer i denne forestillingen.

Hege Rohde var den utemmede datteren Pamela med et friskt pust av prærien. Svein Scharffenberg var tøff Rockefeller-spire, ennå veik, men med muligheter i seg til det barske livet. Per Lillo-Stenberg, som Carlos, hadde «skjebnen i seg», han var mannen med fortiden og den ustyrlige hevnen.

Kjell Stormoen ga med megen fantasi de to utgaver av indianerhøvdinger henholdsvis den snille Hønseøye og den gruvekkende onde Falkøye.

Per Lekangs dekorasjon og kostymer ga den riktige atmosfære til skuespillet.

Den Nationale Scene er sikret en folkelig suksess, det var godt underholdningsteater, og det er heller ikke å forakte. Men — og der var utvilsomt et men ved forestillingen, hva man vant i latter og applaus tapte man kanskje på det poetiske plan, der var dimensjoner i René de Obaldias drama som druknet i latter- og skuddsalver. For publikum var med, ikke en morsomhet falt død til scenegulvet og ikke en komisk situasjon gikk tapt.